Kampanje

Kampanje

Bestill brosjyre

Bestill vår brosjyre Hvordan snakke om selvmord. Den er helt gratis.

Klikk her for å laste den ned.

Klikk her for å få den tilsendt.

 

Siden du først er her, så håper jeg at du vil ta deg tiden til å lese dette:
Over hele landet sitter det unge mennesker som ikke vet hvordan de skal komme seg ut av mørket. Det er viktg at du nå får noen verktøy for å snakke om vanskelige ting, men det er bare en del av løsningen. Du kan bidra til at ingen skal ha det så vanskelig at døden blir eneste utvei. Ved å støtte Mental Helse Ungdom birdar du til konkret forebygging av selvmord og av psykiske problemer blant unge. De siste årenes eksplosive økning i unge uføre og unge som sier de har det vanskelig viser at vi har en lang vei å gå. Jeg håper du har lyst å være med oss i kampen. Hva du gir og hvor ofte er helt opp til deg, for oss er det uendelig mye verdt!

Beste hilsen Adrian Lorentsson, kommunikasjonssjef og overlevende.

 

Les mer

Noen som svarer

Noen som svarer

frontpage abdHver dag, over hele landet, sitter unge mennesker i sitt livs krise. Det kan være noe som har bygget seg opp over lang tid, eller det kan være noe som kommer helt plutselig. Felles for alle er at de trenger noen å snakke med. De trenger noen som svarer. Kriser tar ikke hensyn til arbeidstid og ofte kommer tankene om døden når alle andre dører stenges. Vi strekker oss så langt det er menneskelig mulig, men antall henvendelser øker. Derfor spør vi deg om hjelp. Du kan bidra til at unge får gode, trygge svar så fort som mulig. 

Her finner du informasjon om hvordan du kan bidra til at vi kan svare flere!

Les mer

Når sommeren blir et mareritt

Sommeren er i full gang. For mange betyr det ferie, sol, gode venner, late dager og lyse netter. I år som i fjor – og alle andre år – snakkes det om den norske sommeren både på godt og vondt og de fleste ser ut til å være enige om at været var bedre før. Dessverre er det ikke sånn for alle.

Sommeren er også en tid der venner reiser bort og sårt tiltrengte tilbud stenger for sommeren. Vonde tanker tar ikke ferie. Angst tar ikke ferie. Ensomheten tar ikke ferie. For mange unge mennesker i Norge er sommeren den verste tiden på året. Nylig ble det kjent at Norge falt fra første til syvende plass på listen over verdens beste land å bo i. Det er små forskjeller på landene på toppen av listen, men ett punkt som ble trukket fram var høy selvmordsrate. I Norge er nemlig selvmord den vanligste dødsårsaken blant unge under 25. Ikke trafikkulykker. Selvmord.

Psykiske lidelser, utenforskap og ensomhet er tre ting som bidrar til at unge mennesker ikke føler de lenger kan mestre livet. For mange kommer også en livskrise som velter lasset og gjør skammen – og til slutt også livet – for tungt å bære. Det er så mange unge mennesker som mangler noen å snakke med om hvordan de har det og når du ikke har ett eneste menneske å dele dine innerste følelser med føles ensomheten til slutt knusende.

Men alt er ikke svart. Over hele landet samles stadig flere unge mennesker seg. De lager treffsteder og sosiale arenaer for seg selv og andre. For mange er det et etterlengtet pusterom i hverdagen. Et sted de kan gå uten å måtte forklare hvorfor de har en dårlig dag. Et sted de kan gå og snakke med noen som vet litt om hvordan det er å stå midt i stormen.

Midt på sommeren samles også ungdommer fra hele landet på en trivelig gressflekk mellom skogen og Glomma i hjertet av Hedmark. Nye venner, gamle venner, nye opplevelser og trygge omgivelser bidrar til at sommerleir et høydepunkt på hele året. For noen er sommerleir også det eneste lyspunktet de har i livet sitt. Du kan sørge for at sommeren kan bli litt bedre for noen som sliter.

Du kan sørge for at hverdagen kan bli litt lettere å kjempe seg igjennom. Kampen blir ikke nødvendigvis lettere, men man er alltid sterkere når man står sammen med noen.

Som fast giver bidrar du til at flere unge mennesker kan komme seg ut av ensomheten og tilbake til livet. Sammen kan vi sørge for at ingen har det så vanskelig at døden blir eneste utvei, men vi trenger din hjelp!

Bli fast giver!

Les mer

Du kan sørge for at noen vi leve!

Ensomhet. Mobbing. Psykiske lidelser. Alle er temaer det er vanskelig å snakke om og mange føler seg helt alene i stormen. Vi som har vært der vet hvor vondt det gjør, men vi vet også at det blir bedre. Ofte hjelper det å snakke med noen. En som forstår hvor vondt det gjør. En som har vært der selv og som har funnet veien tilbake til livet.

Du kan sørge for at noen er der når livet er for vanskelig å leve. 
Klikk her for å bli fast giver!

ingen skal ha det så vanskelig at døden blir eneste utvei. 

Tonje

For meg begynte marerittet 22. juli 2011. Jeg hadde allerede vært leder i en uke på en annen sommerleir. Trøtt og sliten pakket jeg om bagasjen min. Ut med skitne klær og inn med AUF-klær. I Oslo smalt bomben i regjeringskvartalet, men jeg følte meg trygg siden jeg skulle reise til Utøya. Rett før jeg dro sjekket jeg Twitter og skjønte hva som var i ferd med å skje med vennene mine i AUF. Noen vil si at jeg var heldig, men jeg føler det ikke sånn.

Den kvelden snakket jeg med mange journalister og jeg svarte på de meldingene jeg fikk. Dagene etter var jeg på minnestunder og gikk i rosetog. Som politisk nestleder i AUF Hedmark følte jeg at jeg måtte bidra med det jeg kunne. Jeg var der folk mente jeg burde være. Jeg visste at mange av mine venner var drept og flere gikk bort i dagene som gikk. Alt i alt mistet jeg 14 stykker.

Jeg sov veldig lite og hadde ofte mareritt. Jeg drømte at vennene mine ble drept, jeg drømte at jeg møtte de som hadde blitt drept og jeg drømte at vennene mine og jeg ble drept sammen.

Det gikk tre måneder før jeg klarte å gå til psykolog. Jeg måtte ha noen å snakke med for mange skjønte ikke hvorfor jeg var så trist eller hvorfor jeg ikke ville drikke og feste. De trodde de visste best. Det gjorde at jeg ble mindre sosial og fokuserte mye på politikken, når jeg ikke ble innhentet av skyldfølelsen, vel og merke. 

I to år sto jeg på stedet hvil. Jeg var ikke sosial og livet mitt var preget av skyldfølelse uten at noen visste noen ting.

Redningen ble Mental Helse Ungdom. Jeg var så heldig at jeg fikk være med på et filmprosjekt der jeg fikk bestemme hva jeg ville filme og hvem jeg ville ha med. Hensikten var å se om sorgprosessen ble enklere med et kamera i hånden. Jeg bestemte meg for å gi 100%. Jeg viste gode dager og helt jævlige dager og sammen med psykologen og de andre deltakerne i prosjektet fikk jeg god hjelp. Resultatet er jeg kjempefornøyd med. Venner fikk jeg også.

Sorgen er fortsatt her, men ikke like konstant og ikke like trist som før. Uten alle de som var der; vennene mine, psykologen, pappa, politikken og ikke minst Mental Helse Ungdom vill jeg ikke vært her i dag. Alle sammen spiller fortsatt en viktig rolle i mitt liv.

Du kan sørge for at unge mennesker i samme situasjon som meg kan forstå at ingen kan klare alt alene. Jeg håper du vil være med på å gi unge mennesker som står i sitt livs kamp muligheten til å se at døden ikke trenger å være eneste utvei. Som fast giver står du side om side med unge mennesker i kampen om å ta livet tilbake. 
Bli fast giver

Les mer

Lisa

Det var nok flere utløsende faktorer som gjorde at jeg fikk det vanskelig. Jeg var ganske sårbar som liten, men da jeg ble eldre så ble dette mer og mer usynlig for alle andre unntatt meg selv. Jeg ble etterhvert veldig god til å sette opp en fasade. Ingen kunne slå hull i de store og tunge veggene jeg brukte for å beskytte meg selv med. Min største frykt har så lenge jeg kan huske vært å kjenne på følelser. Følelser som for meg ble så overveldende og sterke at jeg konstant var på let etter noe å dempe de med. Jeg følte jeg måtte flykte fra noe som var helt umulig å flykte fra. Meg selv. Det er som å sitte i en robåt og aldri komme deg noen vei fordi at vinden går i mot og bølgene har ingen retning. Jeg har tilbrakt alt for mye tid i den samme jævla båten på de samme bølgene. Noen ganger var jeg så sliten i armene at jeg ville legge inn årene for godt. Jeg, Lisa. Lisa som alltid smilte.

lisa2Ingen kunne forstå hvorfor «en jente som meg» kunne tenke sånne tanker og gjøre så mye vondt mot seg selv. Jeg ble alltid oppfattet som en jente som hadde det bra når jeg egentlig hadde det helt forferdelig på innsiden. Jeg følte vel noen ganger at jeg ikke fikk hjelp fordi jeg ikke så syk nok ut på utsiden, som om at ordene jeg ga fra meg ikke hadde så mye og si. Det gjorde meg redd og tvilende på at ord var godt nok og at det ikke fantes noen annen utvei enn å løse det med destruktive handlinger. Jeg ville jo ikke dø, jeg klarte bare ikke å leve lenger. Jeg har heldigvis lært meg mer å kjenne etter. Det har tatt lang tid, men det har vært verdt det. Jeg forstår nå at livet er mer.

Jeg vil takke alle hverdagshelter der ute. I helsevesenet, i skolen, mamma. Min sterke og gode mamma. Jeg vil takke de personene som med tiden klarte og se gjennom de store og tunge veggene mine. Hadde det ikke vært for menneskene rundt meg så hadde jeg ikke vært her den dag i dag. Det er ikke bare noe jeg sier, det er et faktum. Alle trenger minst en person, ett menneske i livet sitt som alltid tror på deg og som aldri slutter å fortelle deg at du er bra nok. Ofte så er det ikke så mye som skal til. Et klapp på skulderen, en klem, noen ord som at “Det skal gå bra, det går over.” Jeg har erfart hvor godt det er å bare ha noen tilstede når de vonde tankene kommer. Hvor viktig det er å bli behandlet som medmenneske og ikke bare som en diagnose. Vi er alle forskjellige, men vi har alle behov for å bli sett og hørt.

Jenta jeg ser i speilet er ikke jenta som alle andre ser. Jeg har fortalt så lenge til meg selv at jeg ikke er bra nok eller verdt noe at det etterhvert har blitt en sannhet. Det tok lang tid før jeg i det hele tatt klarte og la “jeg

lisa3

 er bra nok” stå på speilet bare for og ha det som en oppvekker og en påminnelse. I dag får det lov til å være der. Jeg våger og la tanken om at jeg er bra nok få være tilstede. Jeg våger å tro at jeg er bra nok.


Når et menneske har et ønske om å ta sitt eget liv så tror jeg ikke at personen innerst inne virkelig vil dø. Jeg tror at personer som ønsker å ta sitt eget liv er så desperat etter å komme seg vekk fra den intense smerten der og da at det virker som den eneste og siste utveien.

Du kan sørge for at det finnes noen der som gjør livet litt mindre uutholdelig og som gjør det lettere å velge livet. Derfor håper jeg at du står sammen med oss og blir fast giver.

Du er ikke alene.

Les mer

Ingrid

Jeg prøvde å kjempe kampen alene. Jeg prøvde å bygge livets møbler, uten noen form for verktøy eller håndbok. Helt alene. I flere år trodde jeg at jeg var helt alene med den vanskelige situasjonen. Alle andre smilte. Lo. Hadde det gøy. Ingen andre viste noen tegn til bekymring.

Etter åtte år ble det for tungt for meg. Helt alene og uten råd og aning om hva jeg drev med. Flere ganger så jeg kun en utvei: døden. Jeg ville ikke dø, men tanken på å våkne i morgen var uutholdelig. Jeg husker hver gang jeg var i ferd med å gjøre det, hver gang jeg kunne avsluttet det, lurte jeg på om det ikke var noen som kunne stoppe meg? Si at alt ordner seg? Jeg tenkte at jeg klarer ikke dette alene, jeg trengte bare én som brydde seg.

Det var først da jeg fikk umiddelbar hjelp og kom inn i helsevesenet at jeg skjønte det. Det fantes håp. Håp for morgendagen. Ikke minst lærte jeg at jeg ikke må takle ting alene, og det finnes ingen skam i å be om hjelp. Tvert imot. Det finnes intet større mot enn å innrømme at man har det vanskelig, og i en slik sårbar situasjon slippe folk inn og be om hjelp. Det er det jeg kaller mot.

En sommer skulle jeg være alene. Jeg skjønte fort at det ikke kom til å gå bra. Jeg hadde sett så mange Disneyfilmer om sommerleir og synes det så gøy ut, så jeg googlet det. Da kom Mental Helse Ungdoms sommerleir opp. Det var den beste tilfeldigheten som har skjedd meg.

Alle de fantastiske menneskene i Mental Helse Ungdom viste meg i praksis at man ikke trenger å gå igjennom vanskelige tider alene. Jeg møtte flere som hadde hatt det vanskelig. De viser større mot enn noen superhelt i tegneserier. I Mental Helse Ungdom har jeg selv vokst og utviklet meg til et bedre menneske. Mental Helse Ungdom har gitt meg de verktøyene jeg trengte for flere år siden. Verktøyene jeg trenger for å takle livets motgang.

Jeg har også sett andre mennesker i lignende situasjon vokse og styrke sin identitet. Jeg er ikke i tvil om at Mental Helse Ungdom i praksis viser et fellesskap og forståelse som jeg, og mange med meg trenger.

Du kan sørge for at unge mennesker i samme situasjon som meg kan forstå at det blir bedre. Du kan bidra til at andre kan se at det finnes flere utveier og at ingen kan klare alt alene. Som fast giver er du med i kampen for at ingen skal ha det så vanskelig at døden blir eneste utvei.

Les mer

Carina

Helt fra jeg var liten har jeg følt meg annerledes. Mobbing gjør sånt med folk. I lange perioder ble jeg utsatt for det, først fysisk. Slag og spark som gjorde at jeg trakk meg unna og fikk meg til å føle meg uvelkommen uansett hvor jeg var. Etter hvert gikk den fysiske mobbingen over til å bli psykisk, til å handle om utfrysning. Jeg ble utstøtt. Det er vanskelig å si hva som er verst egentlig. Ensomhet er vanskelig å sette ord på, men jeg følte meg trist og lei meg hele tiden. Den knugende ensomheten var der konstant og gikk ut over konsentrasjonen min.

Ensomheten gjorde at jeg følte meg kvalm og uvel. Jeg ville ikke gå på skolen og alt ble bare et slit. Til slutt ble det vanskelig å forholde seg til livet. Når man ikke passer inn noe sted er det heller ikke noe poeng å ta vare på seg selv, så da gjorde jeg ikke det. Til slutt ble jeg bare liggende under dyna. Det er rart å tenke på nå, men når du ikke klarer å forholde deg til livet og alt bare blir mørkere er det lett å se etter andre løsninger. Permanente løsninger. Jeg prøvde å ta livet av meg da jeg var ganske ung.

På videregående prøvde jeg desperat å få venner. Jeg var så desperat at jeg prøvde å kjøpe venner med røyk og alkohol. Til slutt skjønte jeg at det ikke gikk. Jeg tok etter hvert et oppgjør med meg selv fordi jeg ville leve livet mitt og ta vare på meg selv.

Så fant jeg Mental Helse Ungdom – eller kanskje var det Mental Helse Ungdom som fant meg. Det forandret livet mitt. Jeg fikk lov til å være med på å jobbe med ting jeg brant for og så fellesskapet da, det gjør noe med deg. Smak litt på det; fellesskap. Å være en del av noe som er større en deg selv, oppleve at folk bryr seg og passer på om det trengs. Tenk at noe så grunnleggende – noe så viktig – ikke er noe alle unge mennesker får lov til å oppleve. Tenk at så mange unge mennesker ikke er her lenger bare fordi de følte seg helt alene, slik jeg gjorde.

Jeg har fått oppleve livsviktig forståelse hos andre og jeg har fått lov til å gi den samme livsviktige forståelsen videre til andre jeg har møtt. Jeg har gått fra å være én til å bli en del av flere. Det har bidratt til at jeg har klart å ta en utdannelse og til at jeg har klart å stå i et sykdomsforløp som har vært tungt. Det har forandret livet mitt.

Du kan sørge for at flere får den muligheten. Du kan bidra til at noen får tilbake lysten til å leve. Som fast giver er du med meg, og mange andre, i kampen for at ingen skal ha det så vanskelig at døden blir eneste utvei. Det kan hende at det ikke er så mye penger for deg, det kan hende at det er det. For meg – og spesielt de som får oppleve felleskapet og forståelsen for første gang – er det uendelig mye verdt!

Les mer

Thea

Ingen kan klare alt alene

Dagen jeg fylte fire år gråt jeg fordi en venninne mente at lillesøsteren min var penere på sitt dåpsbilde enn det jeg var på mitt. Da jeg var ti bestemte jeg meg for å kle meg i sorte klær, jeg sminket øynene sorte med eyeliner, farget håret mørkt. Fra å være klassens beste i rettskrivning, kunstfag og regning gjennom barneskolen, begynte jeg som elleveåring å skulke skolen. Helsesøstrene visste ikke hvordan de kunne hjelpe meg, og klassekameratene trakk seg unna. Jeg har hatet meg selv så lenge jeg kan huske.

thea2Vanskelige familieforhold gjorde det vanskelig å være lille Thea. Jeg husker følelsen av å være ensom, og tenkte at jeg var en byrde for de som var rundt meg. Livet ble etterhvert så vanskelig at jeg ikke lenger orket tanken på å leve.

I begynnelsen ville jeg ikke dø, i begynnelsen ropte jeg om hjelp. Jeg var så desperat i ønsket om å bli sett at jeg følte jeg kunne gjøre hva som helst for å bli det. Menneskene rundt meg avfeide min smerte med den klassiske fordommen «hun gjør det bare for oppmerksomhet». Og det var jo helt rett! Jeg gjorde jo det! Man skal jo trøste et barn som gråter! Og jeg kunne ønske noen istedenfor å snu seg unna, så meg da. Jeg klarte meg ikke helt alene i det store, vanskelige livet.

Snarere enn å kommunisere smerten verbalt, undertrykket og fortrengte jeg den. Jeg ville ikke ha den der inni meg, jeg ville ikke være syk. Dersom man aldri har lært seg å snakke om det vonde, må man få utløp for det på andre måter. Og etterhvert som jeg fikk det vanskeligere, ble menneskene rundt meg stadig mer frustrert.

*
Akkurat som at vi alle har en kropp som kan bli syk, har vi også en psykisk helse som kan bli det. Man vet aldri når det skjer noe uventet som snur opp ned på livet. Det kan være en traumatisk enkelthendelse, eller en langsom og snikende prosess som spiser en opp innvendig. Det kan ramme broren din, foreldrene dine, naboen din - det kan ramme deg som leser dette, på lik linje med alle andre skumle, somatiske sykdommer man heller ikke kan forutse.

Takket være mennesker som så meg og holdt ut med meg, lever jeg fremdeles. Jeg kan aldri få takket disse menneskene nok. En psykiatrisk sykepleier, flere av lærerene mine, en psykolog, en besøksfamilie, faren min. Felles for dem var at de så Thea for den personen hun var bak diagnosene. De så meg ikke som et samfunnsøkonomisk sort hull, eller en håpløs, kronisk diagnose. Disse menneskene ønsket så inderlig å hjelpe meg til å se de små positive tingene i en ellers så håpløs situasjon. Det handlet ikke om utdanning eler status, disse menneskene pushet sine personlige grenser, og gikk langt utover sin profesjon og yrke for å hjelpe meg. Mennesker som bare var der, da jeg ikke lenger så noen grunn til å leve lenger. Som bare satt der og lyttet, klemte hånden min, og sa at de var glad i meg - uansett hvor dårlig jeg var.

Å bli frisk fra psykisk sykdom er ikke, og vil aldri bli en tabloid solskinnshistorie. Massemedia har en lei tendens til å stemple psykisk syke mennesker som 1) potensielle drapsmaskiner, eller 2) ekstremt sterke individer som vil leve lykkelig resten av livet. Slik er det ikke. Å bli frisk(ere) er en beinhard og enormt tidkrevende jobb. De aller fleste dager virker det ikke som om det er verdt det. Det kan være utrolig ensomt arbeid dersom man ikke kan lene seg på noen når de mentale stormene herjer som verst. Men det er mulig å få det bedre.thea1

Selv om det ikke synes, er noen dager fremdeles tyngre enn andre. Men det er litt enklere å stå i traumer og depresjoner når man har noen å stå sammen med. Med mindre jeg går lettkledd eller har på meg en kortermet bluse, ser jeg ut som en helt vanlig jente. Og det er jeg jo også, jeg har bare hatt en vanskelig fortid.

Det kan være vanskelig å be om hjelp, men vi må i fellesskap jobbe for å gjøre det enklere. Den uutholdelige smerten som så alt for mange går og bærer på kan bli litt enklere å hanskes med når man kan dele den med noen.

Takk for at du er der for noen. At du er et medmenneske for de rundt deg. Takk for at du spør en noen om hvordan de egentlig har det, én gang for mye enn én gang for lite. Du kan bidra til at livet føles litt mindre uutholdelig for noen, og sørge for at det blir litt lettere å velge livet fremfor døden. Ingen kan klare alt alene.

En dag kan du kanskje ha bruk for at noen er der selv, du også.

Du kan sørge for at unge mennesker kan få et medmenneske å snakke med, en som forstår. Du kan bidra til at andre kan se at det finnes flere utveier og at ingen kan klare alt alene. Som fast giver er du med i kampen for at ingen skal ha det så vanskelig at døden blir eneste utvei.

Les mer