Reisebrev fra Etiopia

Ved ankomst ble vi møtt av en behagelig og sval varme, omtrent som sommertemperaturen hjemme i Norge. Hotellets ekstremt hyggelige sjåfør tok oss imot på flyplassen. Han sa «Velkommen hjem» på slik en genuin måte at flere av oss bemerket oss det. Etiopia anses å være en av de tidligste stedene hvor moderne mennesker, Homo sapiens, oppsto og spredte seg til resten av verden. På grunn av denne historiske betydningen knyttet til menneskets opprinnelse, kan sjåførens hilsen reflektere ideen om at Etiopia er hjemlandet for menneskeheten- og oss- og det gjorde at vi kjente oss veldig velkomne.

Kjøreturen til hotellet ga oss et inntrykk av at byen var langt mer moderne enn vi hadde forventet, med imponerende bygninger og et hektisk urbant landskap. Vi ankom tidlig om morgenen, og menneskene som hastet gjennom gatene var på vei til jobb. Vel framme ved hotellet, gikk vi rett inn til frokost før vi slo oss ned ved bassengkanten for å lade opp til mandagen. Ettersom ingen av oss hadde fått sove på flyturen, lå vi alle fire på solsengene og vekslet mellom drømmeland og virkeligheten hele dagen. Etter middagen trakk vi oss tilbake til rommene for å hvile enda mer, i påvente av en lang og krevende uke.

Mandagen kom, og vi møtte oppspent til frokost. Endelig skulle vi få møte menneskene vi hadde jobbet med online i over to år! Hvordan ville det bli? Ville de være åpne og utadvendte, eller ville vi måtte jobbe hardt for å få i gang samtalen fordi de er sjenerte? Vi var ute i god tid, trodde vi. Men da taxien kjørte frem til inngangen for å plukke oss opp, oppdaget vi at det ikke var vanlig å ha setebelter i baksetet i Etiopia. Det er kun lovpålagt å ha setebelter foran, så alle setebelter bak var fjernet! Vi avviste bilen og ba hotellet bestille en ny. Neste bil kom, men heller ikke den hadde setebelte bak. Vi sendte denne også videre. Omsider kom en bil med setebelter bak, og glade som få satte vi oss alle inn, og bilen begynte å kjøre. Men idet vi forlot hotellporten, oppdaget vi at midtsetebeltet manglet. Nå var tålmodigheten vår oppbrukt, og vi innså vel at sjansen for å få en bil med belte til alle var overveiende liten, så vi kjørte på.

Underveis på kjøreturen kunne vi observere en blanding av moderne bygninger og mer beskjedne boliger, noe som skapte en fascinerende kontrast. Markeder og boder florerte langs veiene med et utvalg av fargerike tekstiler, tradisjonelle håndverk, mat og lokale produkter. Gategutter solgte sjokolade og tilbød bilrens til de bilene som satt fast i køen- slike som oss. Taxisjåføren forklarte at mange av disse guttene kom fra landlige områder og var blitt sendt til byen av foreldrene sine i håp om bedre muligheter. De var alene i byen uten voksne til å passe på. Dette minnet oss om de økonomiske og sosiale utfordringene mange familier i Etiopia står overfor.

I løpet av de neste dagene jobbet vi mye på kontoret. Det var mye planlegging, revisjon av dokumenter og utveksling av kunnskap mellom organisasjonene. Den gode kaffen bidro selvfølgelig til humøret og energinivået til oss alle, men jeg tror også de ansatte var begeistret for å kunne vise oss hva de faktisk jobber med ute i feltet. Natanims psykologer samarbeider med tre lokale skoler for å hjelpe sårbare elever med å få tilgang til den samme utdanningen som alle andre og for å skape et inkluderende læringsmiljø. Vi fikk besøke alle tre skolene.

På den ene skolen spurte Katinka elevene hva de hadde lært om psykisk helse og om lærdommen var nyttig for dem. Vi trodde ikke noen av dem ville svare. Kanskje en forsiktig sjel ville våge å løfte hånden, tenkte vi. Men vi tok grundig feil. Alle elevene strakte ivrig opp hånden, og én etter én forklarte de hva de hadde lært og hva de nå gjør annerledes for å være mer inkluderende. Flere hadde også lært mye om seg selv og egne reaksjonsmønstre. Svarene minnet oss om den utrolige kraften som ligger i kunnskap. Når barn og unge får kunnskap, blir de mye bedre rustet til å kontrollere sin egen atferd – det er så enkelt.

Vi fikk også muligheten til å besøke et sykehus der Natanim samarbeider, og vi fikk se ulike avdelinger med varierende standard og utstyr. Avdelingen for spedalske pasienter var spesielt vanskeligstilt. Med begrenset personale og bare en sovesal å oppholde seg i, hadde de ikke tilgang til rullestoler, noe som hindret pasientene fra å komme seg ut for terapi eller frisk luft. Dette var en hjerteskjærende, men viktig opplevelse for oss. Den ga oss ekstra motivasjon til å drømme større og jobbe hardere for å kunne utgjøre en positiv forskjell i menneskers liv. Vi var alle enige om å gjøre det vi kan for å forbedre forholdene på denne avdelingen.

Turen til Etiopia var full av inntrykk. Noen av dem klarer man å skildre gjennom tekst, andre ikke. Vi er utrolig privilegerte som får reise å oppleve disse tingene, også de tingene som er ubehagelige. Men aller mest er vi privilegerte som får muligheten til å forvalte disse midlene på en måte som fremmer psykisk helse sammen med så fantastiske mennesker som dem som jobber i Natanim. Jeg håper dette reisebrevet gjør at du blir stolt av organisasjonen og hva vi klarer å utrette. Hvis du vil ha mer spesifikk kunnskap om prosjektene finner du dem rett under denne teksten.

- Tuva Rosenvold